I det du forlater asfalten blir det plutselig friluftsliv.

Lydbildet skifter totalt. De grove dekkene laget mye lyd mot asfalten, men her på stien er det nesten total stillhet. Det eneste du hører fra dekkene er lyden fra små vanndammer som blir delt i to eller gjørme som forsøker å holde igjen sykkelen. Du hører bakdekket når du arbeider deg opp en bakke og får et glipptak på  småsteinene. Bilstøyen du forlot på asfalten er byttet ut med fuglekvitter og suset fra vinden i trærne.

Men den idylliske stemningen blir regelmessig forstyrret av kvister som slår mot klærne dine og busker som treffer metallet i sykkelen. Girskiftene dine kan også høres godt der du jobber deg langs en sti og over en topp.

Du innser plutselig at du beveger deg noe raskere ned den trange stien enn du hadde planlagt og griper etter bremsehendelen. Du klemmer forsiktig inn forbremsen og reduserer farten tidsnok til å oppdage bekken. Denne bekken som du for en uke siden ikke klarte å krysse og ble stående mitt ute i vannet å banne.

Du har tenkt mye på denne bekken de siste dagene, og strategien er klar. Du skifter raskt til et lettere gir og velger en linje som er bedre enn sist gang. I løpet av 4-5 raske tråkk er du over, like tørr på beina. Mestringsfølelsen er stor. Og det bare på grunn av en liten bekk!

Men du har liten tid til selvskryt. Rundt neste sving venter en lang motbakke med løst underlag. Nå får du betalt for den gode jobben du gjorde med rengjøring og smøring etter forrige tur. Girskiftene går som en lek. Ingen skurrelyder fra tannhjul, bare “klank-klank-klank” i det du skifter til et lettere gir i inngangen til bakken. Du gyver løs på bakken med høy tråkkefrekvens. Du velger å bli sittende på setet for å få mest mulig vekt og kraft på bakhjulet. Du kjenner hvordan pulsen øker og melkesyra kommer krypende, men det går raskt oppover.

På toppen tar du en pause mens svetten renner. Premien får du umiddelbart; en lang utforbakke på en flott sti som slynger seg nedover fjellsiden.

Du reiser deg opp for å kunne gjøre raske bevegelser og få bedre oversikt over stien. Du smyger sykkelen mellom steiner, røtter og trær og har full kontroll. Farten blir høy.. Du beveger deg på grensen av hva din teknikk kan håndtere og hva moder jord tillater deg av krumspring og bevegelser. Du mestrer. Du og sykkelen er et team. Du jubler. Dette er artig. Dette er terrengsykling!

-Så enkelt. Så bra.